Skiflyging, fest og brudulje

For meg var helgens arrangement i Vikersundbakken en fantastisk opplevelse.

Joda, jeg har fått med meg at antall lange hopp ble for få, og at det senker kvaliteten på produktet vårt. Likevel var det også noen hopp fra 230 m – 240 m. Hoppet til Schlierenzsauer på 240 meter er trolig et av de beste hoppene noen noen sinne har gjort. Blant annet fordi han gjør det med en hoppdrakt som er ny, og som mange eksperter mener gjør det litt vanskeligere å sveve enn tidligere.

Men det største var uansett opplevelsen av å være med på arrangementet, og jobbe sammen med over 1000 frivillige som gjorde en kanonbra jobb. Jeg har hilst på alt fra  en bestemt Walter Hofer til en hoppende og jublende fanclub for Arne Scheie. Jeg har møtt tusenvis av fornøyde mennesker fra hele Europa og jeg har også sett mange hopp på over 200 meter.

Jury, publikum og landslag har reist. I Vikersund sitter vi nå igjen med mange gode minner, ny erfaring og mye lærdom. Dette skal vi bruke til å overbevise publikum om at det vil bli en fantastisk opplevelse i 2015.

Har du råd til å gå glipp av dette?

Det er flere måter å oppleve monsterbakken i Vikersund på, live. Den soleklart beste er å reise dit og få med seg kommende helgs world cup.

Hvis ikke det er mulig kan man selvfølgelig nyte TV-bilder. Men man kan også se bakken via webcam (oppdateres hvert 5. minutt).

Husk likevel å spørre deg selv om du har råd til å ikke få med deg dette i bakken. Historie kan skrives. Vi kan, med gunstige forhold og hoppere i god form, for første gang oppleve at en magisk grense flyttes på norsk snø. 250 meter. Foreløpig er værprognosene nesten bedre enn det vi kan drømme om. Bare les her.

I Vikersund området er det lett å finne parkering og å bruke skyttelbusser til selve skiflygingsbakken. Det er også satt opp egne tog til Vikersund, både fra Oslo-området og fra Hønefoss-siden.  Du finner all den informasjonen du trenger om dette på http://www.vikersund.no.

Turen til arenaen, selve arrangementet, folkelivet før, under og etter arrangementet og turen hjem igjen vil bli et minne for livet. Kanskje toppes det hele med verdensrekord og passering av 250 meter.

Jeg spør igjen: Har du råd til å gå glipp av dette?

Velkommen til Vikersund 🙂

Vinnerne vi aldri får vite hvem var…

Lance Armstrong dro det ut i det aller lengste før han fulgte etter i køen av syklister som står fram med sine dophistorier. For noen år siden var han en skinnende diger sol, men solen viste seg å bare være en gul ballong, og nå er også luften gått helt ut av den. Alt som er igjen er ei slapp lita fille. Big Lance har blitt Tiny Lance.

Men hva med de som egentlig vant verdens største idrettsarrangement? 7 runder ble strøket, og det er hverken vanskelig å forstå hvorfor eller akseptere det. Likevel går tankene til den eller de som egentlig vant. For selv om tilliten til toppsyklister har blitt kraftig svekket, så er jeg overbevist om at et sted nede på de sammenlagte resultatlistene for Tour de France 1999-2005, finnes det en syklist som ligger øverst og er ren. Hvis alle doperne fjernes er jeg sikker på at det er en god del rene syklister igjen. Noen av disse er Tour de France-vinnere uten at hverken de eller vi vet det, eller noen gang får vite det.

Kanskje er det nummer to på lista, kanskje er det nr. 46. Like fullt er det vinnere, og de fortjener en hyllest, men den er dessverre nesten umulig å gi fordi det er umulig, med sikkerhet, å finne ut hvem de er.

Likevel ønsker jeg å gi en hyllest til de som vant, men aldri fikk vite om det. Ekte helter! Jeg håper at sykkelsporten, og andre idretter, blir totaldominert av dere i framtiden.

Nasjonale prøver og juksing med resultater

I dag kunne jeg lese dette, og jeg ble sjokkert. Ikke over at slikt foregikk, men at høytsittende politikere overraskes av det.

Resultater og sammenligninger har overskygget alt annet i kjølvannet av nasjonale prøver. Gode resultater betyr skryt fra media, politikere og administrasjon, mens dårlige resultater gir motsatt effekt. Dermed er det lett for skoleledere å la seg friste til å legge forholdene godt til rette for gode resultater ved å bruke snarveier.

Jeg husker jeg prøvde noe lurt for noen år siden. Jeg hadde noen riper i billakken. Disse gikk ikke vekk ved hjelp av rubbing og polering. Men så fant jeg en stift til noen få kroner som visst nok skulle gjøre underverker. Jeg prøvde den, og ripene ble borte, for en stund. Men etter noen regnskyll dukket de sakte men sikkert frem igjen. Dette er kanskje litt slik det er i noen oslo-skoler for tiden. Jeg prøvde ikke denne stiften flere ganger. Jeg skjønte at lakkering eller ny bil var eneste løsning, hvis jeg ikke kunne leve med ripene. Det koster å være kar.