Hvorfor er telefonsalg lovlig?

Eller er det egentlig det? Har det noen gang blitt prøvd for retten?

Straffeloven § 390a lyder:

«Den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd krenker en annens fred eller som medvirker hertil straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år.

Offentlig påtale finner bare sted når det begjæres av fornærmede og finnes påkrevet av almene hensyn».

En gang på 90-tallet prøvde jeg meg som telefonselger. Det var en, mildt sagt, blandet erfaring. Jeg skulle selge abbonnementer for ei lokalavis. Pristilbudene var graderte etter varighet på abbonnementet, og lister over tidlige abbonnenter med deres telefonnumre lå klare til bruk. Så var det bare å begynne å ringe.

Det tok riktignok ikke så forbasket lang tid før jeg skjønte at det kun var de aller færreste som lyste opp av glede når de skjønte at det var en telefonselger som ringte. Det var så skrekkelig få som lovpriste meg og sa – Hvis ikke du hadde ringt, så hadde jeg glemt å abbonnere på lokalavisa. Flere påstod også at de selv var kapable til å ordne slikt hvis de trengte det, uten min hjelp.

Joda, en veldig sjelden gang traff jeg faktisk noen som hadde glemt å fornye abbonnementet, og takket ja nesten før jeg hadde presentert meg. Nesten litt irriterende i grunnen. Jeg fikk ikke brukt alle de smarte triksene vi lærte på ”innledende lynkurs” om å sette i gang en samtale, ikke la mottageren få mulighet til å avvise…, alle med telefon kjenner resten. Dere har hørt det og irritert dere over det, mest sannsynlig mange ganger.

Det som imidlertid gjorde at min telefonsalgkarriere ble veldig kort var en annen erfaring. Noen ganger traff jeg de ensomme, de som virkelig hadde et behov for å prate med noen, de som satte stor pris på at jeg satte i gang en samtele og gikk som en 10.000-meter-løper rundt grøten. De hadde flust av den tiden jeg ville stjele, og for all del, samtalene var hyggelige. Problemet var at disse alltid kjøpte abbonnement, gjerne det billigste, men de hadde ikke samvittighet til å la være etter at noen hadde tatt seg tid til å prate med dem. Å utnytte slikt var uaktuelt, derfor la jeg telefonsalg bak meg. Jeg følte meg rett og slett kriminell, som en svindler og en krenker av annens fred.

Men telefonsalget innhentet meg ganske raskt, riktignok fra den andre siden, og jeg oppdaget at jeg hadde hatt rett til gangs. Du verden så fredsforstyrrende det faktisk er å måtte høre på en tenåring (eller max tidlig i 20-åra) som prøver å sette i gang en samtale om skriverblekk eller et telefonabbonnement du er totalt uinteressert i. Har du hørt innledningen – Jeg ser her, at du nå betaler kr. xxx for ditt abbonnement…? – Hva i alle dager har du med det? tenker jeg da. Dobbel krenking av privatlivets fred. Ikke bare ringer de og forstyrrer unødvendig. De har jammen snoket i privatlivet mitt på forhånd. Når telefonselgeren i tillegg klasker til med å bruke ditt hele og fulle navn i hver eneste setning han eller hun lirer av seg, flyr det fort mot kokepunktet. Og lokket har flydd av opp til flere ganger. Det er så enkelt som at jeg ikke ønsker at min tid, mine stunder skal krenkes av disse ”tiggerne”. Jeg vet at tiggere er noe annet, egentlig. Selv om jeg er litt usikker på hva som er den viktigste forskjellen. Tiggere sitter ofte stille, hvis ikke er de gjerne rett på sak. I mine øyne havner de et godt stykke over telefonselgere på samfunnsnyttestigen, blant annet fordi de selger ”god samvittighet”. Yrkesetikken er trolig også gjennomsnittlig bedre. Skulle tiggerforbud bli en realtitet vil det være unaturlig at det ikke samtidig ble fastslått at telefonsalg er kriminelt.

Selvfølgelig vet jeg at jeg kan reservere meg, for eksempel her https://w2.brreg.no/reservasjon/. Enkelt er det også. Men for meg blir dette helt bakvendt, og prinsipprytteren tar over. Burde det ikke vært slik at det var de som ønsket telefonsalg som måtte registrerte seg?

Jeg har ikke sett mye forskning på området, men tror likevel at en tese om at telefonsalg mislikes sterkt av et stort flertall, vil kunne bekreftes. Og for ikke å stå helt på bar bakke kan jeg henvise til tredje avsnitt i denne pressemeldingen fra SIFO (2007): http://www.sifo.no/files/file71021_pressemelding_-_telefonsalg_og_reklame_-_bokmal.pdf.

Jeg kan ikke med min beste vilje forstå at telefonsalg trenger å være lovlig, eller at det på noen som helst måte er samfunnsnyttig. Det er et faktum at folk opplever det som en forstyrrelse i hverdagslivets fred, noen vil også kalle det en krenkelse av freden. Og da er vi tilbake der vi startet, til teksten i straffeloven. Er telefonsalg en krenkelse av en annens fred? Er telefonsalg plagsom opptreden? I så fall er det i utgangspunktet straffbart (jmf Straffelovens § 390a) med bøter eller fengsel inntil 2 år. Noen jurister vil kanskje mene at uaktsomheten ikke er grov nok til at dette kan håndheves etter norsk standard. Men ser man på det totale omfang av problemet, hadde det vært spennende om noen enten prøvde dette for retten, eller i det minste kunne fortelle om noen som allerede har gjort det.

Selv om rettssystemet vårt i framtiden trolig vil fortsette å forsvare telefonsalg, vil det også, med tanke på samfunnsnytte og ergrelse i store deler av befolkningen, være naturlig å spørre – Hvorfor er telefonsalg lovlig?