Hai på kroken

Det spontane er ofte det beste.

For en stund tilbake var jeg i Levanger for å treffe gamle klassekamerater og kameratinner. Jeg hadde litt tid dagen i forveien og stakk min vane tro (når jeg er på disse trakter)  innom søskenbarnet mitt og hans familie. Vi satt og koste oss i ettermiddagssola og tenkte at vi kunne finne på noe hyggelig. Og hva er vel mer hyggelig enn en tur på sjøen?

I hui og hast bestemte vi oss for å skynde oss å ta en fisketur før det ble for mørkt. Vi heiv oss i båten og dundret ut i Trondheimsfjorden, og satte oss til å fiske like utenfor Hestøya (Kan sees til venstre for E6 like etter at du har passert Norske Skog på Skogn hvis du kjører nordover).

Etter noen makrell og en knurr hugg det på igjen, men denne gangen var følelsen at dette var noe annet. Det var tydeliog at det var fisk, men den virket veldig rolig i forhold til den viltre makrellen. Da jeg fikk den opp til overflata slo overraskelsen inn over både meg og søskenbarnet mitt. Filmklippet viser resten.

Vi lot den svømme videre, da det viser seg at slike visst nok er fredet. En fantastisk fiskeopplevelse ble det uansett 🙂

Å fly

Å fly er raskt i luften. Dessverre består en reise ofte av en del annen transport og ikke minst VENTING.

Jeg forlot mitt hjem i Modum kl. 08.00 i morges. Målet for turen var Backlund Hotell i Levanger, Nord-Trøndelag. Dette er en strekning jeg har kjørt mange ganger med bil. Det tar mellom 8-9 timer, trafikk og pausebehov tatt i betraktning.

Hvis vi tar gjennomsnittet som utgangspunkt betyr det at jeg måtte gå inn dørene på Backlund i litt god tid før kl. 16.30 hvis jeg skulle ha tjent på å velge fly foran bil.

Bussen kom presis og slapp meg av på Lysaker til oppsatt tid. Her var det minimalt med venting på flytog, og jeg ankom Gardermoen ca. kl. 10.30. Dette bare for å illustrere at jeg måtte starte så tidlig for å være på flyplassen en time før flyet tok av mot Trondheim (Jeg har lært at det er en gyllen regel innenlands).

Flyet lettet ca. 15 minutter senere enn det det skulle (nærmere 12.00 enn 11.40), og jeg landet på Værnes 12.50. Dette gjorde at jeg ikke rakk bussen som gikk fra Værnes kl. 12.57. Men jeg hadde god tid til å rekke toget 13.43. Toget kom presis og jeg var i Levanger ca. 14.30, og trasket inn på hotelltrappa nøyaktig 14.38.

Tidsforbruk fra dør til dør var altså 6 timer og 38 minutter. Jeg sparte nesten to timer. Spørsmålet er om denne tidsbesparelsen var verdt det. For nå sitter jeg på hotellet og har ikke tilgang til bil.

Nå skal det imdlertid sies at bil ikke var noe alternativ denne gangen, da andre hadde større behov for å bruke denne (og bil nr. 2 tok nylig kvelden). Likevel har jeg kommet fram til at jeg gjerne bruker to timer mer på en biltur, blant annet fordi man da har en bil tilgjengelig der man er.

Når det er sagt vil jeg gjerne nevne at reisen bød på en hyggelig overraskelse. Jeg hadde skrevet ut billett og gjort det som skulle gjøres før jeg forlot hjemmets lune rede. Men da flytoget nærmet seg Gardermoen tikket det inn en sms som viste at det var helt unødvendig. Der kom boardingkortet rett inn på skjermen. Jeg hadde kun håndbagsje og kunne dermed marsjere rett forbi innsjekking og rett til gate (gjennom sikkerhetskontrollen riktignok. Det gikk bra denne gangen også :-)). På denne måten skjønte jeg at jeg KUNNE spart noe tid fordi jeg kunne reist senere, men flyet tok altså ikke hensyn til at jeg var framme ved gaten nesten en time før take off. Dermed blir fornøyelsen av denne servicen noe begrenset.

Som du sikkert har forstått er denne bloggen skrevet i kjedsomhet på hotellrommet, og jeg takker derfor de av dere som har lest helt hit. Hvis dere hadde håpet på en punchline eller noe lignende, så var jo det dumt. God helg 🙂

PS: Gleder meg til å treffe medelever fra ungdomsskolen jeg gikk på for noen få år siden. Lurer på om de har forandret seg like lite som meg.

Kjære foredragsholder…

Alle foredragsholdere har de samme magiske evnene, de bruker dem bare i forskjellig retning. Noen tryller timer om til minutter, andre tryller minutter om til timer.

Jeg sitter igjen med ekstremt lite av alle de foredrag og seminar jeg har deltatt på. Men en ting har jeg lært av dem alle: Det er overraskende få som mestrer kunsten å prate til folkemengder noe særlig lengre enn 5 minutter av gangen.

I fjor begynte arbeidsåret mitt som lærer med en foredragsholder som gjorde timer til minutter. Salen runget av latter både titt og ofte, og nysgjerrighet og interesse ble stimulert fra ende til annen. Likevel var det ironisk at foredragsholderen innledet med å si at vi om noen uker ville erindre ca. 4% av det han foreleste om. Men morsom, som han var, forklarte han at dette kunne økes til hele 25% hvis vi kjøpte boken han nettopp hadde skrevet, og som selvfølgelig behandlet det aktuelle tema. Han påstod til og med at disse tallene er basert på seriøs forskning. Skulle dette stemme kan man jo lure på hvorfor prosjektledere, arbeidsgivere med flere bestiller heldagsforedrag rund baut. Er det for å utdanne? Eller er det for å ha gjort det?

Å holde et heldags-foredrag er som å servere en tjue-retters middag. Mye kan smake godt, men du har ikke nubbesjans til å fordøye mer enn en liten brøkdel.

Det er faktisk mest irriterende med de gode foredragene, fordi du blir inspirert, men sitter likevel igjen med lite matnyttig i forhold til tiden og pengene som er investert. Jeg ønsker meg at de som har mye på hjertet deler det opp i korte økter, men om du absolutt må bruke en hel dag, så ha mange og gode pauser, min hjerne er laget slik at den trenger pauser. Pauser kan brukes til både avkobling, utkobling og refleksjon. Husk at det å være ekspert på et område betyr ikke alltid at du også er en ekspert til å formidle. Jeg synes det er flott med forskere som prater og bruker fagbegreper i foredrag, når de varer en halvtime. Men etter det, ramler jeg nesten alltid av lasset. Tro meg, jeg har prøvd å henge med, og ramler innom noen ganger den siste halvannen timen av økta, men det meste blir bakgrunnsstøy.

I min jobb som lærer må jeg finne meg i mange heldags-foredrag av varierende kvalitet. Jeg trives i jobben og gleder meg til de aller fleste dager, men disse dagene gruer jeg meg skikkelig til, og jeg gjør det med god grunn nesten hver gang.

Jeg tror jeg har utviklet en slags fobi for prekner og foredrag. Og det viser seg at mange i min omgangskrets lider av de samme symptomene. Kanskje er vi bare en liten gjeng, eller så er vi bare en liten del av et stort flertall. Skulle det siste stemme, så kunne det vært interessant å se på summene og ressursene som brukes på slike foredrag, og effekten man får ut av dem. Min bønn til foredragsholdere og de som bestiller dem, er at de finner et nytt konsept, hvor også tilhørere og læringseffekt tas med som viktige faktorer.

Problemløsningsstigen

Jeg ønsker å starte et forskningsprosjekt basert på løse erfaringer. Problemstillingen er som følger: Hvordan bør du kommunisere for å løse problemer og/eller vanskeligheter i ditt daglige virke?

Nedenfor kan dere lese hva jeg har så langt. Fyll gjerne på med egne erfaringer.

1. La være å si noe, men smil og lat som om at alt er som det skal. Ros gjerne folk når de sårer deg. Husk imidlertid at det kan være lurt å være i forkant med å reservere plass for psykatrisk terapi,  da du ikke kan være sikker på når det smeller, bare at det kommer til å smelle.

2. La være å si noe. Se stille og sur ut (furt). Fortsett med det til noen forbedrer situasjonen. Holder du ut lenge nok vil sjansen for at problemene forsvinner øke. Ulempen er at de da, som oftest forsvinner sammen med dine venner.

3. La være å si noe om saken det gjelder, men send verbale og kroppsspråklige stikk som tydeliggjør at du er misfornøyd med noe. Skulle noen være frekke nok til å spørre om hva problemet gjelder, repliserer du med at hvis de ikke finner ut av det på egen hånd, så kan de faktisk bare ha det så godt.

4. Si fra om hva problemet gjelder, men sørg for at den du sier fra til oppfatter at han eller hun er en vesentlig del av problemet. Forsikre deg om at vedkommende også er helt klar over at du ikke vil glemme verken dette, eller evt. feiltrinn samme person har begått i fortiden. Pass godt på å ikke lytte til hva den andre måtte prøve å ytre i form av beklagelser eller forklaringer. I hvert fall ikke hvis vedkommende prøver å fortelle deg at han eller hun har blitt såret av deg. Å innrømme feil er bare et annet uttrykk for fallitt. Her kan det være en fordel å ha forsikret deg om at du selv ikke har begått feiltrinn eller kommer til å gjøre det i fremtiden, da noen kan være ufine nok til å bruke slikt mot deg.

5. Meld fra om problemet i en plenumssamling på jobben. Generaliser problemet selv om saken egentlig gjelder kun deg og en annen person. Bruk det personlige pronomenet ”Vi” når du snakker om atferd som bør opphøre. Men pass på å bruke et belærende tonefall, slik at alle er klar over at ordet ”vi” egentlig betyr ”dere” eller i beste fall ”noen av dere”.

6. Si fra om problemet til andre enn den det gjelder. Du kan ha flaks, slik at en av de du har fortalt det til forteller det til noen andre igjen, og at dette etter hvert når fram til personen det gjelder.

7. Vær alltid sikker på at noe er vanskelig før du tar det opp. Ta tiden til hjelp. Vent med å si noe til du er helt sikker på at du er skikkelig forbannet, og i tillegg har gjort deg opp tanker om andre feiltrinn som andre kan være troende til å gjøre eller allerede har gjort. På den måten kan du få dette med i en og samme tirade, og slå to fluer i en smekk ved å kjefte for noe som faktisk har skjedd, samtidig som du forebygger både framtidige problemer og vennskap.

Fotballandslaget i fare

Jeg tror fotballandslaget har større problemer enn å ikke komme til VM.

Jeg merker at engasjementet og gløden i meg sakte svinner hen. For 20 år siden var Drillos hete poteter som engasjerte både hjemme og borte. Toppen kom kanskje for 15 eller 13 år siden da VM og EM ble nådd.

Etter dette har interessen min gradvis blitt mindre. Kanskje er det jeg som har forandret meg, eller så er det fotballen det er noe galt med.

Jeg liker gode resultater, men fremst av alt elsker jeg sprudlende, kreativt, teknisk og optimistisk spill. Jeg er en ihuga RBK-fan, og vil nok være det resten av livet. Likevel har jeg latt meg facinere av Strømsgodset i år, og ikke minst av Stabæk i 2008. Også elsker jeg å se på Barcelona med Messi i spissen. Glød, krativitet og trøkk er nok like mye grunnen til dette, som prestasjonene. Selv om uteblivelse av prestasjoner også drar interessen nedover.

Hvis jeg skal bli skuffet over at Norge ikke kommer til et VM, så skal det være fordi jeg hadde trodd at de ville prestert og gjort en god figur der. Det tror jeg ikke nå, og derfor er skuffelsen minimal når jeg nå, i likhet med de fleste andre, har resignert. Jeg hadde blitt mye mer lei meg om Spania hadde uteblitt. Dessuten håper jeg at Sverige klarer å komme seg dit. Jeg gleder meg til å se hva Zlatan og laget rundt ham kan finne på.

Likevel ser jeg potensiale i norsk fotball. Juveler som Stefan Johansen, Lars Kristoffer Villsvik, Joshua King og mange flere må dyrkes fram på en god måte. Men det bekymrer meg at Drillo ser ut til å få den jobben.

Landslagsfotballen er nok ikke veldig bekymret over en patriots interesse eller en dalende sådan. Men hvis dere ønsker å få min interesse på stigende kurs igjen, så har jeg et tips. Ansett en landslagssjef med glød og optimisme og med sans for teknisk og kreativ fotball. En som ikke bare har hjerne for fotball, men et hjerte også.