Befriende tomhet

Tomhet kan til tider være både nødvendig og befriende.

Her om dagen følte jeg meg fylt opp innvendig, og lengselen etter tomhet var større enn på lenge. I slike stunder har jeg erfart at en tur ofte gjør nytten. Det trenger ikke være en lang tur. Korte turer kan by på en lang reise, bare man lukker øynene. Derfor åpnet jeg døra og gikk rett over dørstokken før jeg satte meg ned for mette lengselen.

Jeg lukket øynene og lot andre sanser ta over. Jeg kjente vinden stryke meg gjennom håret, lyttet til klukkende lyder og små drypp. Jeg tar et magadrag med nesen og kjenner at det river og svir. Men selv om den sommerlige duften nå er borte, minner likevel dunster av det visne, råtne, gule og brune om at det som har vært forsvinner, og at noe nytt skal komme. I en time sitter jeg slik, stille og alene. Sakte men sikkert fylles mitt indre av tomhet, deilig befriende tomhet. Presset og stresset har endelig sluppet taket, og jeg tenker på hvor enkelt det egentlig er, og på en viktig læresetning jeg lærte for lenge siden: ”En tur på do gir sjelero”.