Hai på kroken

Det spontane er ofte det beste.

For en stund tilbake var jeg i Levanger for å treffe gamle klassekamerater og kameratinner. Jeg hadde litt tid dagen i forveien og stakk min vane tro (når jeg er på disse trakter)  innom søskenbarnet mitt og hans familie. Vi satt og koste oss i ettermiddagssola og tenkte at vi kunne finne på noe hyggelig. Og hva er vel mer hyggelig enn en tur på sjøen?

I hui og hast bestemte vi oss for å skynde oss å ta en fisketur før det ble for mørkt. Vi heiv oss i båten og dundret ut i Trondheimsfjorden, og satte oss til å fiske like utenfor Hestøya (Kan sees til venstre for E6 like etter at du har passert Norske Skog på Skogn hvis du kjører nordover).

Etter noen makrell og en knurr hugg det på igjen, men denne gangen var følelsen at dette var noe annet. Det var tydeliog at det var fisk, men den virket veldig rolig i forhold til den viltre makrellen. Da jeg fikk den opp til overflata slo overraskelsen inn over både meg og søskenbarnet mitt. Filmklippet viser resten.

Vi lot den svømme videre, da det viser seg at slike visst nok er fredet. En fantastisk fiskeopplevelse ble det uansett 🙂

Kjære foredragsholder…

Alle foredragsholdere har de samme magiske evnene, de bruker dem bare i forskjellig retning. Noen tryller timer om til minutter, andre tryller minutter om til timer.

Jeg sitter igjen med ekstremt lite av alle de foredrag og seminar jeg har deltatt på. Men en ting har jeg lært av dem alle: Det er overraskende få som mestrer kunsten å prate til folkemengder noe særlig lengre enn 5 minutter av gangen.

I fjor begynte arbeidsåret mitt som lærer med en foredragsholder som gjorde timer til minutter. Salen runget av latter både titt og ofte, og nysgjerrighet og interesse ble stimulert fra ende til annen. Likevel var det ironisk at foredragsholderen innledet med å si at vi om noen uker ville erindre ca. 4% av det han foreleste om. Men morsom, som han var, forklarte han at dette kunne økes til hele 25% hvis vi kjøpte boken han nettopp hadde skrevet, og som selvfølgelig behandlet det aktuelle tema. Han påstod til og med at disse tallene er basert på seriøs forskning. Skulle dette stemme kan man jo lure på hvorfor prosjektledere, arbeidsgivere med flere bestiller heldagsforedrag rund baut. Er det for å utdanne? Eller er det for å ha gjort det?

Å holde et heldags-foredrag er som å servere en tjue-retters middag. Mye kan smake godt, men du har ikke nubbesjans til å fordøye mer enn en liten brøkdel.

Det er faktisk mest irriterende med de gode foredragene, fordi du blir inspirert, men sitter likevel igjen med lite matnyttig i forhold til tiden og pengene som er investert. Jeg ønsker meg at de som har mye på hjertet deler det opp i korte økter, men om du absolutt må bruke en hel dag, så ha mange og gode pauser, min hjerne er laget slik at den trenger pauser. Pauser kan brukes til både avkobling, utkobling og refleksjon. Husk at det å være ekspert på et område betyr ikke alltid at du også er en ekspert til å formidle. Jeg synes det er flott med forskere som prater og bruker fagbegreper i foredrag, når de varer en halvtime. Men etter det, ramler jeg nesten alltid av lasset. Tro meg, jeg har prøvd å henge med, og ramler innom noen ganger den siste halvannen timen av økta, men det meste blir bakgrunnsstøy.

I min jobb som lærer må jeg finne meg i mange heldags-foredrag av varierende kvalitet. Jeg trives i jobben og gleder meg til de aller fleste dager, men disse dagene gruer jeg meg skikkelig til, og jeg gjør det med god grunn nesten hver gang.

Jeg tror jeg har utviklet en slags fobi for prekner og foredrag. Og det viser seg at mange i min omgangskrets lider av de samme symptomene. Kanskje er vi bare en liten gjeng, eller så er vi bare en liten del av et stort flertall. Skulle det siste stemme, så kunne det vært interessant å se på summene og ressursene som brukes på slike foredrag, og effekten man får ut av dem. Min bønn til foredragsholdere og de som bestiller dem, er at de finner et nytt konsept, hvor også tilhørere og læringseffekt tas med som viktige faktorer.